Historien om Wilier Triestina


På slutten av andre verdenskrig var det frie territoriet Trieste omstridt mellom de allierte og Jugoslavia. Pietro Dal Molin, som i 1906 overtok merket Wilier – den gang et halvukjent engelsk selskap – bestemte seg for å støtte den politiske saken ved å legge til ordet Triestina i varemerket og akronymet (W l'Italia Libera e Redenta) til støtte for italiensk kontroll over byen. Et modig og risikabelt valg. Men Dal Molin stoppet ikke der.

Han valgte St. Sergius’ hellebard, Triestes symbol, som logo, og signerte med en syklist fra området: Giordano Cottur. Et standpunkt som ikke ville gå ubemerket hen.

1906

På slutten av 1800-tallet fjernet oppfinnelsen av den såkalte sikkerhetssykkelen frykten for farene forbundet med høye hjul (penny-farthing), og takket være utstrakt bruk av dekk, ble også troen på at den nye oppfinnelsen var for ukomfortabel til noen gang å bli populær, motbevist.

Dermed fremsto sykkelen som en stor innovasjon som snart skulle endre måten folk oppfattet bevegelse på. Dette begynte man først å se i England, og deretter i USA, Frankrike, og ved inngangen til 1900-tallet – også i Italia.

Her var en av pionerene Pietro Dal Molin fra Bassano del Grappa, som i 1906 overtok det engelske merket Wilier og startet produksjonen av sikkerhetssykler.

Da syklingens popularitet økte ytterligere takket være prestasjonene til berømte profesjonelle ryttere, var Ciclomeccanica Dal Molin klar for utfordringen. Etter andre verdenskrig var selskapet til og med forberedt på å gå direkte inn i konkurransesykling med sitt eget lag – som gjenopplivet det kjære opprinnelige navnet Wilier, og la til et adjektiv som ikke bare passet tidens ånd, men også bekreftet kjærligheten til en by som fortsatt var sterkt omstridt: Trieste.

Ved slutten av 1945 var idéen om Wilier Triestina fullt utviklet, og det var klart at lagets symbol kun kunne være Triestes emblem: hellebarden. Selv misforståelsen om at Wilier sto for W l’Italia Libera e Redenta («leve det frie og gjenløste Italia») ble aldri stilt spørsmål ved.

1946

Det ble raskt klart for Mario at et stort profesjonelt sykkellag innebar en betydelig økonomisk forpliktelse. Samtidig visste han at det også kunne gi stor markedsføringsverdi. Det første bemerkelsesverdige resultatet av denne intuisjonen kom under Wiliers debut i Giro d’Italia.

Den 30. juni 1946 – på den tolvte etappen av Giroen – skulle målgangen egentlig være i Trieste, men etappen ble avbrutt i byen Pieris på grunn av en steinkastingshendelse som, ifølge pressen, var organisert av tilhengere av en tilslutning av Trieste til Jugoslavia.

Til tross for at rittet ble avbrutt og faren for uroligheter, ble Wilier-rytterne eskortert til målstreken. Hele episoden endte med et utrolig folkehav som jublet for rytterne med hellebard på brystet, og kulminerte med seier til lagkapteinen og Trieste-innfødte Giordano Cottur.

Dette ble den første store seieren for Mario Dal Molins markedsføringsidé – og for hans tekniske sjef, Giovanni Zandonà. Feiringen av de røde flaggene med hvit hellebard som vaiet for Trieste var selvsagt – det var også fargene og symbolet på Wilier-trøyen.

1950

Mellom 1946 og 1950 fortsatte seirene å strømme inn, og høydepunktet kom med sammenlagtseieren i Giro d’Italia i 1948, vunnet av den nye kapteinen for Team Wilier, Fiorenzo Magni. I tillegg tok Giordano Cottur, Giulio Bresci og Alfredo Martini henholdsvis tredje-, sjuende- og tiendeplass. Man kunne med rette si at det i Italia i 1948 ikke fantes noe lag eller noen sykkel mer konkurransedyktig enn de som ble laget i Bassano del Grappa av Ciclomeccanica Dal Molin.

Suksessen i konkurransene fortsatte frem til 1950, med blant annet to historiske seire av Fiorenzo Magni i Flandern rundt.

1949 and 1950, the dramatic forfeit by the Italian national team at the Tour de France 1950 with Magni leading the general classification and therefore, forever, the virtual winner, and the two important triumphs by Antonio Bevilacqua: the Italian road racing title and the Pursuit World Championship in Rocour, Belgium.

Along with the wins, the popularity of the famous frame color of Wilier bikes was by now established in Italy and throughout the cycling world: the celebrated and patented “coppery red”.

1952

Men alt dette var likevel ikke nok: motoriseringen ble stadig mer utbredt, og måten folk oppfattet masse­transport på var i rask endring. Til tross for de sportslige suksessene klarte ikke brødrene Dal Molin å tilpasse seg markedets nye krav med samme hastighet. En uteblitt betaling for en stor sykkelleveranse til Argentina gjorde situasjonen enda verre og tvang dem til raskt å selge unna virksomheten.

Dermed ble Ciclomeccanica Dal Molin-fabrikken i 1952 – bare fire år etter den triumferende Giro d’Italia-seieren – solgt til Meccanica Moderna Milano. Dette selskapet drev kortvarig videre noen få produksjonslinjer, før fabrikken ble lagt ned for godt.

1969

Selv om Wilier Triestina i mange år ikke lenger eksisterte, fortsatte ekkoene fra de store seirene i den gyldne æraen for italiensk sykkelsport å gjenlyde over det sykkelglade området Vicenza og omegn.

Derfor valgte Lino og Antonio Gastaldello å takke ja til tilbudet om å kjøpe det legendariske varemerket og flytte produksjonen til Rossano Veneto, hvor de lenge hadde bodd og arbeidet i sykkelbransjen.

1979

Know-how og fagkunnskap gjorde det mulig ikke bare å relansere merket, men også – i 1979 – å vende tilbake til profesjonell sykling ved å levere sykler og teknisk støtte til Mecap Hoonved-laget, der stjernerytteren var Mario Beccia. Beccias seier på første etappe av Giro d’Italia ble straks sett på som et godt tegn, og hans sjetteplass sammenlagt styrket optimismen ytterligere.

Likevel valgte brødrene Gastaldello i noen år å holde igjen på investeringene i sporten, og i stedet fokusere på produksjonssiden av selskapet, som vokste raskt og derfor krevde tett og grundig oppfølging.

1997

Lino Gastaldello, som i 1989 ble eneeier av Wilier Triestina, fortsatte arbeidet med å utvikle selskapet – noe som resulterte i ferdigstillelsen av dagens hovedkontor i Via Fratel Venzo i Rossano Veneto.

Etter at produksjonen og de kommersielle aktivitetene var godt konsolidert, bestemte Lino seg i 1995 for å vende tilbake til profesjonell sykling ved å støtte Massimo Podenzanas lag BresciaLat, og senere samarbeide med Mercatone Uno og Marco Pantani i 1997. For en uforglemmelig sesong: Pantani, på sin gule aluminiumssykkel fra Wilier, tok to imponerende etappeseiere i Tour de France – på Alpe d’Huez og i Morzine – og fullførte La Grande Boucle på en samlet tredjeplass, bak Jan Ullrich og Richard Virenque.

I Wilier-utstillingen, som holder til på hovedkontoret i Rossano Veneto, er det satt av en spesiell plass til Marco Pantanis sykkel, hvor mange besøkende stopper opp og tar seg tid til en stille stund i refleksjon.

Et øyeblikk som for alltid vil være inngravert i minnet til alle i Wilier Triestina, er da den japanske hedersgjesten Yoshizo Shimano stoppet – og knelte – foran den ikoniske gule Wilier-sykkelen.

2004

Siden 1995 har Wilier Triestina, i tillegg til sin kontinuerlige industrielle utvikling, fortsatt å samarbeide med ledende profesjonelle sykkellag som teknisk sponsor – og dermed gjenskapt resultatene fra de stolte årene etter andre verdenskrig.

I 2004 stod Davide Rebellin i en klasse for seg med en sensasjonell trippel i Ardenner-klassikerne: Amstel Gold Race, Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Tilsvarende prestasjoner ble oppnådd med Team Lampre, noe som i 2007 – nesten seksti år etter forrige gang – førte til ny suksess i Flandern rundt og en triumf i Verdensmesterskapet på landevei.

2011

Det var deretter Michele Scarponi som i 2011 brakte seiersfølelsen tilbake til Casa Wilier med sin seier i Giro d’Italia – etter at Alessandro Petacchi året før hadde vunnet poengkonkurransen og sikret seg den grønne trøyen i Tour de France.

Hopper vi frem til nyere tid, har samarbeidet med Team Astana gitt like tilfredsstillende resultater. Blant høydepunktene er Jakob Fuglsangs seier i Giro di Lombardia 2020, samt første- og andreplassen til henholdsvis Alexey Lutsenko og Miguel Ángel López på de to mest etterlengtede etappene i den 107. utgaven av Tour de France: Le Teil–Mont Aigoual og Grenoble–Col de la Loze.

2016

Sammen med satsingen på landeveissykling har brødrene Michele, Enrico og Andrea Gastaldello også lagt ned betydelig innsats i terrengsykling – et produktsortiment som har blitt en stadig viktigere bidragsyter til selskapets omsetning. I lys av dette har Wilier Triestina blitt tittelsponsor for et av de viktigste lagene på den internasjonale MTB-scenen: Wilier Triestina–Pirelli Factory Team.

Blant Wilier Triestinas store sportslige prestasjoner kan man derfor definitivt også legge til suksessene i 2022, der Simone Avondetto tok gull i både det italienske, europeiske og verdensmesterskapet i U23-klassen i olympisk rundbane (XCO).

2023

I 2020, parallelt med en rekke sterke resultater innen profesjonell sykling, nådde Wilier Triestina også et viktig strategisk mål: avtalen med Pamoja Capital, som gikk inn i Wilier-familien med en minoritetsandel i selskapets aksjekapital. Denne nye impulsen gjorde det mulig å gripe mulighetene som oppsto i kjølvannet av økt grønn bevissthet og helsefremmende politikk etter den mest akutte fasen av Covid-19-pandemien – på en balansert og målrettet måte.

Men uavhengig av sportslige prestasjoner og ny selskapsstruktur, forblir Wilier Triestina det det alltid har vært: sykkelens ambassadør. Vi samarbeider tett med og følger nøye med på alle de rytterne som dag etter dag tester sine egne grenser.

Blant de mest fremtredende navnene er selvsagt Omar Di Felice, Caroline Soubayroux og David Fergusson, og Wiebke Lühmann – mennesker som, nesten uventet, valgte å vie en viktig del av livet sitt til sykling. Ikke ulikt mange andre som hver eneste dag viser sin lojalitet til Wilier Triestinas verden.